:: 06.12.02 - Instrument checkride like rundt hjørnet!

(Bilder nederst på siden)

November har vært en måned med mye flyging og passe med lesing. Målet mitt har vært å få instrument-sertifikatet i havn før jul, og det ser heldigvis ut til å gå bra. I dag bestod jeg progress checken her på skolen, og det betyr at jeg er klar for den virkelige checkriden (oppflygingen). Det gjenstår bare å avtale tid med en eksaminator, og jeg håper det lar seg ordne i løpet av uken som kommer.

Et instrument-sertifikat gir meg generelt sett lov til å fly i skyer og dårlig sikt. Hovedsakelig lærer man hvordan man skal navigerer seg frem til en flyplass når man ikke har annet å forholde seg til enn instrumenter i cockpiten. Det er krevende og til tider ganske stressende og forvirrende og fly på den måten, men det er mest snakk om en vanesak.

Det er krevende og stressende fordi man ikke kan bare kan konsentrere seg om ett enkelt instrument, men man må hele tiden bevege synet mellom alle instrumentene for å sjekke at alle instrumenter oppfører seg slik de skal, og slik man planla og forventer. Forvirrende fordi når man flyr uten å kunne se ut, så vet man egentlig ikke hvordan flyet ligger i luften. Man har selvsagt instrumenter som forteller dette, men innimellom vil kroppen f.eks. tro at man ligger i en venstresving mens man egentlig flyr rett frem eller kanskje til og med svinger til høyre! Noe slikt er utrolig forvirrende, og jeg har selv hatt et par episoder hvor jeg på siste delen av en innflyging til en flyplass trodde jeg lå i en skarp sving til høyre, mens jeg fløy rett frem og egentlig skulle svinge til høyre. Og hva skjer da? Jo, man greier rett og slett ikke svinge til høyre fordi kroppen tror at man allerede ligger i en sving til høyre. I slike situasjon må man kjempe mot sin egen kropp og dens vilje og tvinge seg selv til å stole på hva flyets instrumenter viser, og bare overse hvilke signaler kroppen sender til hjernen. Å kjempe mot sin egen hjerne kan være vanskelig nok, men også her er det mye snakk om erfaring. Etterhvert så stoler man mer og mer på instrumentene og vet hva som skjer, slik at man gjør de rette tingene.

I tillegg må man hele tiden ligge i forkant av flyet slik at man ikke møter på noen overraskelser. Man må f.eks. alltid vite hvor høyt man er i forhold til omliggende terreng, for terrenget ser man jo dårlig innen fra skyene. Så må man beregne hvilke innvirkning vinden vil ha på flyet slik at man vet hvor lenge man skal fly forskjellige kurser, og hvor mye man skal synke pr. minutt slik at man kommer deg under skyene og ned til flyplassen på riktig sted og tid. Her er det ikke snakk om slingringsmonn i minutter, men innenfor noen få sekunder. Før man tar av har man vindvarsel som man tar utgangspunkt i, men det er ikke alltid det stemmer med faktiske vinder, så da må man gjøre nye beregninger underveis. Det er snakk om relativt greie beregninger man kan ta i hodet, men skjer det mye annet samtidig blir det stressende.

Å fly på denne måten er utrolig spennende, interessant og tilfredsstillende. Det blir som å takle et helt nytt element. Det er vanskelig å forklare, men det å ta av fra en flyplass, fly inn i et skylag som bare ligger noen hundre meter over bakken, og så navigere seg frem til en annen flyplass, for så å komme ut av skyene og se at rullebanen ligger rett foran nesa på deg, gir en spesiell følelse, og et stort kick! Rutefly og større fly gjør dette automatisk ved hjelp av autopilot, men når man skal lære det grunnleggende så må man kunne gjøre alt manuelt. Det høres kanskje vanskelig ut, men det er ikke så veldig komplisert når man har fått forståelse for prinsippene og har fått god undervisning - slik som med alt annet.

Her i området er det ikke så ofte det er lave skyer slik at vi faktisk kan fly i skyer og dårlig sikt. Derfor har vi en slags hette (hood) som vi trer over hodet (se bilde lenger ned på siden). Ja, vi ser passe teite ut med en slik hette, men den gjør at vi bare ser instrumentene i cockpit og ikke ut av vinduene. På den måten simulerer vi at vi flyr inne i skyene. Selvfølgelig ikke like morsomt som å fly i skyer, men så og si like effektivt.

Når jeg er ferdig med checkriden, starter jeg på 50 timer med instrument-navigasjon (cross country) samtidig som jeg starter trening til commercial-sertifikatet som jeg håper å bli ferdig med i midten av januar. Det blir altså nok flyging fremover! I november logget jeg i overkant av 40 timer i luften, og totalt har jeg nå 246 timer - ikke dårlig!

Det har ikke blitt altfor mange bilder siste måneden, men her er et utdrag:


 

	Her sitter jeg på med Torgeir som trener ILS-innflyvning til Myrtle Beach på kveldstid. Kveldsflyvninger er noe av det jeg liker best. Da er luften som regel klar og rolig, og flyet sklir gjennom luften som om det skulle gått på skinner.
	Når vi trenger fuel kaller vi opp skolens fueltruck som kjører bort til flyet og tanker opp for oss. Trenger man olje eller avisning så får man hjelp til det også. God service! Nå for tiden er det faktisk nesten vintertemperaturer her (ca 0 grader), og et par dager har det vært nødvendig med avising av flyene.
	Slik kan det se ut når man flyr mellom skyene. Denne dagen var det regnbyger, og vi fløy ut og inn av skyene hele tiden. Morsomt det!
	Og her ser du hvordan en hette ser ut som vi simulerer skyer og dårlig sikt med. Jeg bare venter på at det blir mote å gå med noe slik til daglig....
	Kystlinjen fra Myrtle Beach og sørover mot Charleston.
	Sen ettermiddag med solnedgang og skolen i forgrunnen.